Kronikk av Eirinn Larsen, Ruth Hemstad og Marthe Hommerstad, Den norske historiske forening (HIFO).
Kronikken ble først publisert i Klassekampen 26. september 2018.
Debatten om den historiske kunnskapens plass i norsk skole er i gang, og stilner nok ikke med det første. For hva er denne kunnskapen egentlig godt for – og er historie nyttig i møte med morgendagens utfordringer? Ja, selvsagt, mener vi i Den norske historiske forening (Hifo). Men vi er ikke imot alle endringer i historieundervisningen og skolens læreplaner av den grunn. Det Hifo imidlertid ser som den største faren i det pågående læreplanarbeidet er å gjøre samtiden til eneste premiss og målestokk for nytten av historisk kunnskap i skolen.
Dette er etter vår mening en form for «samtidisme» (presentisme) det er knyttet reelle problemer til – og det av flere grunner.
Læreplanarbeidet i historiefaget er godt i gang. Kun kjerneelementene var på høring i vår – og det var disse som dannet grunnlag for sommerens tidvis opphetede debatt om historie i skolen. For signalene fra toppen synes klare. Dybdelæring er blitt viktigere, noe som kan gå på bekostning av det historiske stoffet i andre fag enn historie. Dette kan bety at norrønt språk og eldre språkhistorie nedprioriteres, og at kunsthistorien kan bli mindre sentral. I tillegg kan det historiske stoffet i KRLE bli nedtonet, noe vi ser som uttrykk for det vi har kalt «samtidisme».
Antikvarismen er derimot ikke vår bane. Historisk kunnskap er ferskvare. Det betyr at uten jevnlig trening og fornying står historie som eget skolefag og hjelpemiddel til å forstå samtiden, i reell fare for å gå ut på dato.
Derfor må måten faget blir undervist på, utvikles kontinuerlig og i dialog med samfunnets virkemåte og den historiske fagkunnskapen.
Det er mye i vitenskapsfaget historie som aldri kommer inn i skolefaget historie. Det skyldes selvsagt flere forhold.
I denne sammenheng er vi opptatt av den makten lærebøkene har i historieundervisningen. Fordi læreplanene er så omfattende, ja, for omfattende etter vår mening, er det mye opp til det fristilte lærebokmarkedet å bestemme faginnholdet i praksis.
Og hvem skriver disse lærebøkene, egentlig? Ofte er det eldre og erfarne lærere, men erfaring er ikke alltid et gode. Ifølge en masteroppgave fra 2016 er lærebøkenes framstillinger av fortidens menneskeliv blitt mer mangfoldige, men en tydelig treghet i systemet fins (E. Utne Midtun 2016). Flere lærebøker fra samme forlag eller forfatter reproduserer de samme tekstene i nye opplag. En 1990-talls læreboktekst kan dermed leve i beste velgående i dagens skole.
I tillegg vet vi at den politiske begivenhetshistorien fremdeles dominerer mye av undervisningen. Å gjøre dybdelæring til den nye læreplannormalen er av den grunn en måte å utvide perspektivene og gi elevene egne erfaringer med det å arbeide historisk.
I et klasserom kan historieundervisningen lett bli en øvelse i historisk tradisjonsoverføring uten forståelse for hvorfor en som ung lærer nettopp dette. Vi må erkjenne at historie i klasserommet og på prøver lett kan bli endeløse lange linjer med overflatisk kunnskap som glemmes igjen.
Læreplanene har på sin side vært proppfulle av læringsmål og krav. Den gode historielærer – og dem er det mange av – har for lengst måttet definere temaer ut av læreplanen for at klassen kan gå i dybden på noe. Myndighetenes signal om mer dybdelæring befester derfor en praksis som alt finner sted i mye god historieundervisning i norsk skole.
Hifo-skole har lang erfaring med dybdelæring. I 20 år har vi arrangert konkurransen «Min familie i historien». Vi inviterer skoleelever til å gjennomføre historiske undersøkelser der familiens historie settes i sammenheng med den store historien. Vi har oppmuntret elevene til å lete etter kilder og bruke sine historiefaglige kunnskaper og ferdigheter til selv å konstruere historie. Elevenes tilbakemeldinger er entydige. Etter arbeidet med prosjektet forstår de bedre betydningen av kilder og kildekritikk, de ser historiens relevans og de har blitt mer bevisste på hvem de er.
Det er ikke opplagt hva slags historisk kunnskap som kan komme til nytte i framtiden. Det vi derimot vet, er at historisk kunnskap gir økt forståelse for både oss selv og vår egen tid. Dette kan virke både befestende og befriende for dagens og morgendagens unge og gi mot og håp til å møte framtidens utfordringer.
Historie som skolefag må derfor rydde plass til mer dybdelæring og erfaringsbasert læring. Hva vi advarer imot, er å gjøre samtidens nytteforståelser til premiss og eneste målestokk for den historiske kunnskapen barn og unge møter i norsk skole.
1990-talls læreboktekster kan leve i beste velgående i dagens skole.