Leder: Historikeren 3/18

I løpet av sommeren var det sikkert mange som fikk med seg debatten rundt historiefaget i skolen, artikkelserien «Historie på skraphaugen» i Klassekampen, samt flere innlegg i Morgenbladet av blant annet Gudmund Hernes. Hovedfokus har i disse artiklene vært hvordan historie blir fortrengt som støttefag i norsk, engelsk og KRLE. Det er ikke snakk om historie som skolefag som sådan. HIFO har så langt ikke uttalt seg i denne saken, men det er ikke fordi vi ikke er opptatt av de problemstillingene som løftes opp her.

Arbeidet med nye læreplaner er viktig. Det er arbeidsredskapet for lærere, og gjennom disse skal barn og ungdom sikres den kompetansen og kunnskapen som er nødvendig for videre utdannelse, arbeidsliv og livet i seg selv. Det er også slik at endringer i læreplaner er nødt til å møte motstand og debatt – noe som er et gode. I iveren etter endring kan de gode intensjoner ende med dårlige resultater, eller det som noen frykter: en svekkelse av historiefaget.

HIFO og HIFOs skoleseksjon har det siste året fulgt arbeidet med nye kompetansemål, og vil også følge med arbeidet med nye læreplaner. Det utvikles læreplaner til videregående og til grunnskolen, og vi er spente på hva som etter hvert vil bli lagt frem. Kompetansemålene er generelle, og helt klart åpne for tolkning. Derfor er også læreplanarbeidet viktig. Hvis historiedelen blir minimert i norsk, engelsk og KRLE kan vi også se for oss at krefter vil ønske å overføre dette til historiefaget – dette vil ikke være en god løsning hvis det ikke også fører til økt timeantall for historie, noe som en vel ikke ser for seg at skjer. Historiefaget skal ikke bli en restpost, hvor andre fags etterlatenskaper skal puttes.

For grunnskolens del har dagens fagoppdeling i samfunnsfaget mellom historie, geografi og samfunnsfag blitt forlatt – dette er et grep som kan være positivt og gi bedre sammenheng i opplæringen hvor barnas forståelse av sammenhenger på tvers av fag øker. Bekymringen er selvfølgelig om det også kan føre til at historie, og kanskje spesielt eldre historie, får trangere kår. Kompetansemålene og læreplanene kan gi større utfordringer til historielærerne, men samtidig større frihet. Muligheten til bedre tilpasset opplæring vil bli større, men vil kreve at historielærerne må ta noen valg.

Så langt vi oppfatter stemningen er det noen som er svært bekymret for hvilken vei kompetansemålene viser, med nedbygging av historie som kunnskaps- og dannelsesfag. Andre er mer avventende, og nærer ikke samme bekymring for historiefagets fremtid. Jeg tenker det i første omgang er viktig å se hva som kommer av utspill fra læreplangruppene, og kanskje ikke bare fra historie. Vi sover ikke i timen, men mener det ikke på nåværende tidspunkt er tid for sterke utspill. Vi må først få klart for oss hva vi diskuterer.

Så vidt vi er kjent med vil det i løpet av det neste halve året bli flere muligheter til å komme med innspill til de som utvikler de nye læreplanene. HIFO vil gi innspill i disse høringene, og vi vil oppfordre alle til også å gjøre det samme. Det vi ønsker for læreplanene er at de skal gi barn og unge både historiekunnskap og glede. Da kan kanskje den eleven som i utgangspunktet har hverken interesse for eller planer om fordypning i historie gå ut av skoleporten og i det minste forstå hvorfor historie er et fag i skolen, men også føle at det har vært meningsfylt å lære historie.

Og – uavhengig av hvordan læreplanene etter hvert blir vil det tilslutt være lærerne i klasserommet og lærebøkene som skrives som vil forme barns historiebevissthet. Her vil vi være leverandører: som lærere, lærebokforfattere, lærerutdannere og forskningsformidlere.

Etter en rekordvarm sommerferie har nå semesteret startet opp, hverdagen begynner å komme i gjenge og planer og prosjekter som har ligget nede skal tas opp igjen. Historiedagene i Kristiansand var også rekordvarme, både med tanke på temperatur og gjestfrihet. Hvert år gjør historikere en kjempeinnsats for å legge til rette for en sosial og faglig møteplass – og det er en innsats jeg ikke tar som en selvfølge, men er svært takknemlig for.

Under festmiddagen på Historiedagene ble stafettpinnen overrakt det som i utgangspunktet er historikermiljøet i Vestfold, men nå til Universitetet i Sørøst-Norge, som omfatter både miljøet i Bø i Telemark, samt historikere ved andre studiesteder i dette konglomeratuniversitetet. Arbeidet med neste års Historiedager er allerede godt i gang, og det er ventet mer informasjon om ikke lenge. Jeg håper så mange som mulig vil ta turen til Tønsberg neste juni, og delta i feiringen av HIFO – Den norske historiske forenings 150-års jubileum.

Marthe Hommerstad
Leder, HIFO
Oktober, 2018