«Middelalderen er en skattkiste av stoff» – Intervju med Tore Skeie, vinner av Sverre Steen-prisen 2019

Vinnere av Sverre Steen-prisen får den fordi de er fremragende formidlere av historie på et høyt faglig nivå. Tore Skeie, årets vinner av den prestisjetunge prisen, valgte populærhistorisk formidling framfor akademiske framstillinger. Men hva er det som driver og inspirerer ham?

Av Vibeke Kieding Banik
Universitetet i Sørøst-Norge/HL-senteret og Historikeren

Strålende kritikker for alle bøkene så langt, både fra faghistorikere og andre, og nå altså Sverre Steen-prisen. Gratulerer! Hva har drevet deg til å skrive beretninger fra middelalderen – og nå gå i gang med et fembindsverk?

Tusen takk! Jeg har så langt tilbake jeg kan huske vært fascinert av eldre historie, og kanskje særlig middelalderen, og valgte derfor å studere middelalderhistorie på UiO. Også er jeg nok skrudd sammen slik at når jeg selv synes noe er fascinerende får jeg veldig lyst til å fortelle om det og vise det fram til andre.

Middelalderen er en skattkiste av stoff som kan utforskes, fortolkes og analyseres på stadig nye måter, med stadig nye perspektiver. Min drivkraft er gleden jeg får av å fordype meg i kildematerialet. Noen ganger forstår man plutselig hvordan noe henger sammen. Andre ganger ser man glimt av levde liv fra en fjern og tapt tid. Det er dypt tilfredsstillende.

Hva tror du er grunnene til at bøkene dine engasjerer?

Tore Skeie, vinner av Sverre Steen-prisen 2019 (Foto: Paw Wegner Gissel)

Tja. Jeg forsøker å kombinere faglig etterrettelighet med en utadvendt stil, og treffer kanskje et slags tomrom i norsk offentlighet mellom på den ene siden smal og lite tilgjengelig historisk forskningslitteratur, og på den andre forenklende og tabloid populærhistorie. Formidling av middelalderhistorie er liksom litt eventyraktig i Norge. Jeg tror det er stor appetitt der ute for seriøse bøker om eldre historie som henvender seg til andre enn de spesielt interesserte.

Har du noen litterære forbilder du vil framheve i din skriving? Hvorfor?

Jeg kunne jo nevnt mange, men særlig stor fan er jeg nok av den amerikanske historikeren Barbara Tuchman, som har skrevet flotte bøker om både middelalderen og første verdenskrig. Hun skriver drivende og tilgjengelig og maler fram mennesker og landskap, samtidig som fortellerstemmen hennes umiskjennelig er historikerens, med rom for tvil, usikkerhet og analyse. Hun var en stor inspirasjon da jeg skrev min første bok. Også må jeg jo nevne Peter Englund, hvis evne til å sømløst flette sammen kulturhistorie og politisk historie gjør ham helt suveren.

Juryen til Sverre Steen-prisen trekker fram din «skolerte håndtering av kilder og sekundærlitteratur» som en av årsakene til at du får prisen. Vurderte du å gå videre med historiefaget i akademia?

Planen min var egentlig å satse på en akademisk karriere som middelalderforsker. Jeg skulle bare ta en pause først for å forsøke å skrive en bok om den norske middelalderpolitikeren Alv Erlingsson, som jeg tidligere hadde skrevet en mastergradsoppgave om. Jeg hadde aldri skrevet en slik type tekst før og visste ikke om jeg kom til å få det til, men underveis oppdaget jeg at jeg trivdes veldig godt med å skrive på den måten. Jeg kunne være historiker og jobbe faglig, og samtidig utforske kildene fritt, uten å være bundet av hva som ville regnes som relevant og irrelevant i en avgrenset forskningsavhandling.

Boken ble godt mottatt og muligheter åpnet seg til å skrive mer, og det gjorde jeg. Så kontaktet Gyldendal forlag meg og foreslo et fembindsverk om middelalderen. Jeg tenkte meg veldig lenge om, for det er litt av en forpliktelse, men fristelsen ble for stor og sånn havnet jeg her.

Kan du si litt om «din metode» – hvordan arbeider du som sakprosaforfatter?

Jeg jobber vel ganske likt som andre historikere, tror jeg. Jeg leser meg opp på siste forskning om det jeg skal inn i, og så bruker jeg veldig mye tid på å få oversikt over, sortere og forstå kildene. De er jo byggesteinene mine og bestemmer hva som går an å gjøre.

Hovedutfordringen er alltid at det er så lite informasjon, så jeg må kjenne kildene veldig godt før jeg kan se hva som er mulig og hva som ikke er mulig. Under arbeidet med Hvitekrist så jeg for eksempel tidlig at det ville være umulig å legge vekten i framstillingen i Norge, fordi Norge rundt år 1000 er et nesten helt mørklagt univers, vi har nesten ikke kilder. Dermed bestemte jeg meg for at dette måtte bli en større historie, der Olav Haraldsson og Norge inngår i en bredere framstilling av maktkampen rundt Nordsjøen. Det var kildesituasjonen som dikterte at det måtte bli sånn.

Nesten all tid går til kildearbeidet og tilhørende research, og selve skrivingen er egentlig en relativt liten del av arbeidet. Underveis bruker jeg et akademisk noteapparat med diskusjoner og kildehenvisninger, men dette sletter jeg når boka er ferdig, fordi det vil virke forstyrrende og fremmed i den ferdige teksten, som jo ikke er ment for studenter eller faghistorikere, men for et generelt historieinteressert og boklesende publikum.

Også får jeg jo hjelp. Noen av landets flinkeste middelalderhistorikere har vært og er konsulenter for bøkene mine, og jeg forholder meg til dem som faglige veiledere.

Til slutt, har du noen råd til historikere når det gjelder formidling til et bredt publikum på en faglig solid måte?

Jeg vil anbefale alle som vil skrive til et uinnvidd publikum å ta et skritt tilbake først og forsøke å se eget arbeid på litt avstand, og så spørre seg selv hvorfor det er interessant. Alle forskere synes (forhåpentligvis) at det de jobber med er interessant, men hvorfor er det interessant for andre? Er det berøringspunkter til helt andre ting, forteller det indirekte noe om verden utenfor det forskningsfeltet det er en del av?

Fokuser på mennesker. Og trekk gjerne fram enkeltindivider for å illustrere abstrakte poenger og sammenhenger. For de aller fleste blir det da mye lettere å relatere til stoffet.

Ikke vær redd for å vise fram usikkerhet. Redaktører kan ofte instinktivt prøve å få deg til å framstå som sikrere enn du som fagperson har belegg for å være – av frykt for utålmodige lesere. Min erfaring er at ærlighet om slikt belønnes av lesere. Leseren er intelligent og forstår at vi ofte ikke kan vite, og din troverdighet og autoritet som forteller styrkes av ærlighet og av å ta med leseren inn i den type vurderinger.

Aldri finn på noe. Én liten fiktiv detalj forvandler hele teksten til skjønnlitteratur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *