Sverre Steen-prisen, Den norske historiske forening, Sogndal 8. september 2023.
Takk, det er alltid stas å bli satt pris på. Særlig gjelder det for en pris som bærer Sverre Steens navn. Det er mye snakk i disse dager om generasjoner som lever eller dør. Sjøl tilhører jeg Sverre-generasjonen. Ikke bare har jeg opplevd den legendariske historikeren i korridorene på Historisk Institutt ved Universitetet i Oslo, men jeg var før dette blant de mange som benka seg foran radioapparatene for å høre hans foredrag om hvordan landet langsomt blei vårt eget, eller om Norge inn i ei ny tid på 1800-tallet. Allerede da sto det klart for meg at det også innafor de akademiske murene var mulig å bruke et normalt menneskespråk, det vil si at forskning og formidling var vevd tett sammen istedenfor å være alternativer. Steen viste også hvordan historie hadde et formål, ellers ville faget være formålsløst. Og uten fortellerglede, ville det slett ikke finnes noen glede. Det var tale om det som i gamle dager blei kalt for folkeopplysning, beklager fremmedordet, og som noen av oss trassig tror på.
Når jeg er ekstra stolt og beæret, er det også fordi jeg i flere perioder sjøl har sittet i juryen for denne prisen, og derfor veit hvor mange gode kandidater det er. Den gang argumenterte jeg sterkt for at prisen mer skulle være ei oppmuntring enn ei belønning. Det vil si at den skulle oppmuntre dem som ikke var stort lenger enn midtveis i sin historikergjerning, snarere enn å belønne for lang og tro virksomhet i Clios tjeneste, det vil si en pris post festum, for ikke å si pre mortem. Ikke overraskende har jeg i dag skifta mening, og det med to begrunnelser. Den første handler om at det nå er så mange som har gått over i pensjonistenes rekker, og som i de fleste tilfeller fortsatt er (relativt) åndsfriske. Det er sagt at emeritus eller emerita er latin for sliten, men ikke utslitt, og det er derfor på plass med ei oppmuntring til fortsatt samfunnsoppdrag på statlig pensjon. Jeg har i all beskjedenhet – eller ubeskjedenhet – levert tre-fire av mine viktigste arbeider etter at jeg måtte forlate kontoret ved OsloMet. Når jeg tenker etter er det pensjonister som har skrevet de seks siste historiebøkene jeg har lest eller anmeldt i Klassekampens Bokmagasin: Jan-Eivind Myhre, Roar Løken, Harald Berntsen, Kristine Bruland, Arnljot Løseth og Berit Eide Johnsen.
Min generasjon er på mange måter privilegert som nå kan styre unna jakten på publiseringspoeng, møtevirksomhet, søknader og rapportering, og står derfor friere til å formidle og overføre kunnskap og erfaringer. Men det er en frihet som forplikter, ikke minst fordi det i dag er så mange nye kanaler som er tilgjengelig, slik som podkaster, YouTube, hjemmesider og andre former for nettpublisering. Etter min mening står bidrag til en nasjonal kunnskapsbank som Store Norske Leksikon i særklasse. (Med tanke på årets skolevalg er det tydelig at vi også bør stille opp med akademiske piruetter på Tik-Tok.) Et norsk fagspråk må utvikles, ikke avvikles. Derfor slår jeg også et slag for den fortreffelige bokserien med korte introduksjoner til viktige historikere temaer som Cappelen Damm Akademisk har tatt initiativ, med nærmere 20 utgivelser, det er det nye flaggskipet i historieformidling på høyt faglig nivå.
Dagens pris er også ei oppmuntring til dem som mest interesserer seg for historien til de 99,9 prosent av jordas befolkning som ikke er født i Norge, i mitt tilfelle gjelder det særlig indisk, kinesisk og afrikansk historie. Noen drister seg også til å kalle seg globalhistorikere, sjøl om det fortsatt har lav prestisje i historikerlauget. Det kan vanskelig sies at dette er fagområder som vies tilstrekkelig oppmerksomhet ved universiteter og høgskoler, og det er sjelden med oppdragsforskning. Men det er altså mulig å være norsk historiker uten primært å være norgeshistoriker, og med det følger et ekstra ansvar for å formidle kunnskap, historiografiske oversikter og nye perspektiver som aktivt hentes fra det globale Sør. Dette både utfyller og utfordrer eurosentriske forestillinger om hvordan dagens verden har blitt til. En annen historie er derfor både mulig og nødvendig.
Tore Linné Eriksen