Hva gjør vi når historikeren blir borte? Historikere kan brukes til så mangt, og vi deler vår kunnskap med glede. Men noen ganger går det galt i møtet mellom den enkelte historiker og de som vil formidle vår kunnskap gjennom media.
I romjula var det sikkert flere som lot seg underholde av den svenske dramaserien «Fröken Frimans krig» – et historisk drama basert på den svenske kvinnekampen på begynnelsen av 1900-tallet. I etterdønningen av serien produserte også SVT en dokumentarserie om de «virkelige» kvinnene bak Frøken Friman – og det ble starten på krigen om historieforskningen.
Produksjonsteamet bak dokumentaren ble nesten umiddelbart kraftig kritisert for at de usynliggjorde historikerne og deres forskning. Journalisten ble anklaget for å fremstille sitt arbeid og research som nybrottsarbeid på et felt nesten ingen hadde arbeidet og at kvinnesakskvinnene var glemt i historiebøkene. Forskere som har brukt store deler av sin forskerkarriere på emnet ble forbigått og oversett i det ferdige produktet, men ble hyppig benyttet under forarbeidet. Og ironien er tydelig når en serie om kvinnekamp overser kvinnelige forskere.
I de fleste tilfeller er journalister redelige i sin bruk av historieforskning, men hvor går grensen mellom research og plagiering? Mange har opplevd å ha lange telefonsamtaler med journalister som ønsker informasjon om et fagfelt. Noen ganger fører det til intervju og deltakelse i radio- og tv-program. Eksempler på det siste er i skrivende stund NRK-seriene «Vet du hvem du er?», hvor arkivene virkelig får vist seg frem, og «Anno», som i år gir historiemiljøet i Trondheim anledning til å delta. Her får fagpersoner mulighet til å være en konkret og kreditert kilde til kunnskap – og selv om vi ikke alltid får sagt alt vi vil, så gis vi mulighet til å delta og styre informasjonen.
I de verste tilfellene er det motsatt. Lange telefonsamtaler blir til ingenting, eller ende verre – informasjonen en har delt brukes uten at forskeren blir nevnt. I en tid hvor Åndsverksloven står sterkt og hverken lyd eller bilde kan benyttes uten kreditering er det forstemmende at historikerens mangeårige forskning og åndsverk ikke synliggjøres. Fagets egen siterings- og referansepraksis lar seg ikke enkelt oversette i et journalistisk produkt. En del av forskerens samfunnsoppdrag er å dele av sin kunnskap – men er det en del av oppdraget at kunnskapen brukes uten anerkjennelse til den som har forsket frem kunnskapen?
Med nye problemstillinger om «alternative sannheter» og «fake news» er det avgjørende at den kunnskapen vi deler også kan spores tilbake til oss. Det skylder vi både oss selv som historikere, men også våre forskerkollegaer innen andre fag. Og det skylder journalistene sine lesere og tittere.
Marthe Hommerstad