Dette leserinnlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen 01/11-2019
I en tid preget av bred, folkelig historieinteresse og omfattende politisk historiebruk er det et paradoks at den nye læreplanen i samfunnsfag kan komme til å skape en generasjon elever uten kompetanse i historie og evne til å orientere seg i samfunnet.
Samfunnsfag i grunnskolen (1–10) er samfunnets eneste mulighet til å sikre alle elever innsikt i historie og samfunnsforhold. Et samlet fagmiljø gjør nå et siste forsøk på å varsle om at kompetansemålene er for få, for utydelige og for usammenhengende organisert til at de kan fungere som et godt arbeidsverktøy for lærerne.
Den norske historiske forening (HIFO) har i flere sammenhenger uttrykt bekymring for hvordan framtidens elever gjennom den nye læreplanen i samfunnsfag vil få kjennskap til og kompetanse i historie. Den nye planen er bearbeidet etter høring og ble oversendt fra Udir til Kunnskapsdepartementet (KD) 16. oktober. Endelig læreplan vil bli klar «senhøsten 2019», ifølge KD. Det er ennå ikke for sent å gjøre grep for å styrke historiedelen i samfunnsfaget, men det haster.
Historiefagets viktigste bidrag til samfunnsfaget er forståelse av tid og endring, brudd og kontinuitet, og årsakssammenhenger. Historiefaget er særlig godt egnet til å oppøve kunnskap om og evne til å forstå annerledeshet og utvikle empati og perspektivmangfold. Et samfunnsfag med disse elementene er avgjørende for å kunne videreutvikle et demokratisk samfunn.
«Nødvendigheten av historisk bevissthet ser vi ekstra klart i en tid da en skummel form for nasjonalisme i mange land igjen er i ferd med å bli politisk mote», sto det på lederplass i Aftenposten 3. oktober, da avisa tok et tydelig oppgjør med sin egen problematiske krigshistorie. Ja, historisk bevissthet er nødvendig, men kommer ikke av seg selv. Skal vi få dette til, må grunnskolefaget samfunnsfag legge enda bedre til rette for at elevene skal få reell kompetanse i historie.
Samfunnsfaget er et hybridfag som består av tre fagdisipliner – historie, geografi og samfunnskunnskap. I eksisterende læreplan (LK06) utgjør disse tre fagdisiplinene hvert sitt hovedområde. Ambisjonen har alltid vært at elevene skal kunne se sammenhenger mellom disiplinene. Med fagfornyelsen (LK20) er ambisjonen om sammenheng opprettholdt, men utfallet har blitt en klar svekking av historiedimensjonen i faget. Flere har uttrykt bekymring for dette, noe Udirs egen oppsummering av høringen viser.
Det nye samfunnsfaget vil ikke gi rom for tilstrekkelig dybdelæring i historie. Ulike faglige blikk og tenkemåter er avgjørende for å kunne forstå problemstillinger knyttet til de tverrfaglige temaene bærekraftig utvikling, demokrati og medborgerskap samt folkehelse og livsmestring.
Her trengs innspill fra alle de tre fagfeltene, geografi, samfunnsfag og historie. Historie og geografi kommer dårligst ut. De tre fagområdene må framstå som likeverdige disipliner som skal gi elevene ulike perspektiver og større forståelse for hele samfunnsfaget.
Det er mulig å løse dette, gjennom: flere, og gode, kompetansemål i historie.
Historiedimensjonen i samfunnsfaget er bedre ivaretatt og mer presist formulert i den generelle «kappen» som beskriver fagrelevans og sentrale verdier, kjerneelementer, tverrfaglige tema og grunnleggende ferdigheter, enn i de konkrete kompetansemålene. Læreplanen må naturligvis leses og forstås som en helhet. Derfor er det ikke til å forstå at historiefagets nøkkelbegreper verken gjenspeiles eller synliggjøres i de konkrete kompetansemålene.
Når viktige nøkkelbegreper som «brudd», «endring», «empati» og «historiebevissthet» ikke er eksplisitt formulert i kompetansemålene, vil de heller ikke kunne fungere som ordnende prinsipper. All erfaring tilsier at det er kompetansemålene som er utgangspunkt for lærernes undervisningsplanlegging. Det er også disse målene elevenes kompetanse i faget vil bli vurdert ut fra.
Fagfornyelsen må sikre at samfunnsfaglæreren blir i stand til å gi god historieundervisning med utgangspunkt i læreplanen. Forholdet mellom læreplanens ulike deler og nivåer framstår tilfeldig og lite gjennomarbeidet, og etterlater et forvirrende inntrykk.
Dette kan også løses. Gjennom enklere og klarere målformuleringer. At antallet mål øker, trenger ikke å bety at stoffmengden vokser. Snarere tvert imot. Større klarhet er viktig først og fremst for å hjelpe læreren til å gjøre gode faglige valg i sin undervisning. En tydeliggjøring av faglig tenking, metoder og begreper i kompetansemålene vil lette arbeidet, og også styrke kvaliteten på undervisningen.
Gjennom arbeidet med fagfornyelsen har HIFO flere ganger advart mot at samtiden gjøres til eneste premiss og målestokk for nytten av historisk kunnskap i skolen. En svekket historieundervisning i samfunnsfaget kan hemme elevenes demokratiske forståelse. Uten historisk kunnskap mener vi elever vanskelig kan forstå forutsetningene og konteksten for hvorfor mennesker har tenkt og tenker annerledes enn det de selv gjør.
Slik læreplanen framstår nå, vil lærebokforfatterne og forlagene bli de reelle læreplanskaperne. Resultatet kan bli det motsatte av hva Udir og KD ønsker seg: mer tilfeldig læring istedenfor dybdelæring.
Thomas V.H. Hagen, leder av Den norske historiske forening (HIFO)
Karsten Korbøl, styremedlem i HIFO
Lena Ingilæ Landsem, vara til styret i HIFO