Statsarkivenes svanesang?

I en samfunnsøkonomisk analyse utført for Arkivverket foreslås det storstilt nedleggelse av lesesaler, samt overføring av regionale arkiv- og depotoppgaver til fylkeskommunen. Tilbudet til brukerne forventes ivaretatt i stor grad gjennom digitalisering og ulike «on-demand»-løsninger. HIFO frykter at historikere skal få vesentlig dårligere arbeidsbetingelser i forbindelse med kildearbeid. Om de foreslåtte endringene går gjennom vil det også påvirke mange av de ansatte i Arkivverket.

Av: Amund Pedersen, Redaktør Historikeren

Saken stod på trykk i Historikeren 4/19

I slutten av oktober kom det en pressemelding om at det hadde vært gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av Arkivverket. Det som ikke var nevnt i pressemeldingen var at denne rapporten hadde et mer målrettet formål enn som så. «Arkivverkets geografiske oppgaveløsning og tilstederværelse [sic]» er rapportens fulle navn, og avslører intensjonen. Rapporten er utført av konsulentbyrået Menon Economics etter mandat fra Arkivverket. Problemstillingen er beskrevet som følger: «Mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser ved at Arkivverkets oppgaveløsning i større grad er tilpasset utviklingen og brukernes behov»

Konsulentrapporten ser på flere scenarioer og muligheter for hvordan Arkivverket på best mulig måte kan utføre sitt samfunnsoppdrag på billigst mulig måte. Det økonomiske aspektet er sterkt fokusert, og selv om det er uttrykt i problemstillingen ser det ikke ut til at brukerperspektivet er vektlagt i særlig stor grad. I hvert fall ikke perspektivet til brukeren som er avhengig av den kompetansen som tross alt fremdeles finnes i og rundt lesesalene i Arkivverket. Digitaliseringen av deler av Arkivverkets bestand har vært en suksess, men virker her å overskygge den delen av samfunnsoppdraget som skal legge til rette for forskning og som skal sikre hele befolkningen nødvendig tilgang til dokumentasjon de måtte trenge. Dette er demokratiske rettigheter, hvis «virkning» det er vanskelig å «prissette», for å holde seg til analysens språk.

– Dette er trist lesing! Ingen av ordningene som skisseres i utredningen ville gjort det mulig å tenke på eller få til prosjekter som Oslo havn 1798, Historiske toll- og skipsanløpslister, pris og lønnsdatabasene for 1700-tallet eller branntakstdatabasen for 1700-tallet, sier historiker Ragnhild Hutchison. Hun har i mange år arbeidet med å tilgjengeliggjøre arkivmateriale for offentligheten og forskning, ofte i tett samarbeid med Arkivverket

– Prosjektene jeg nevner er eksempler på prosjekter som bare har vært mulig fordi vi har hatt direkte tilgang til arkivene. Vi har hentet opp hundrevis av hyllemeter på bomtur for å finne materialet. Slikt vil ikke lenger kunne gjøres i noen av disse forslagene, fortsetter hun.

Brukerorganisasjoner ikke involvert

Det er noe uklart i analysen hvem, og hvilke kompetanser de representerer, som har fungert som referansegruppe for konsulentselskapet. Historikeren undrer selv på hva Arkivverket har gjort for å sikre at brukerperspektivet er ivaretatt i analysen.

– Det er gjort en bred jobb mot organisasjonen for å hente inn info (se vedlegg 4 i rapporten), både fra fagforeningene og fagmiljøene. Det er også tatt hensyn til brukerperspektivet i den samfunnsøkonomiske analysen. Et premiss for hele rapporten er at brukerperspektivet skal bli bedre, skriver riksarkivar Inga Bolstad i en e-post til Historikeren.

Ingen eksterne grupper eller brukerorganisasjoner har allikevel vært konsultert i forbindelse med arbeidet.

I historiekretser reageres det på at flere av forslagene (bl.a. nedleggelse av lesesaler, scan-on-demand) begrenser den fysiske tilgangen til arkivmateriale.

– Vårt mål er at alle i hele landet skal få den samme tilgangen til materialet vårt, og den samme muligheten til å jobbe med materialet, uansett hvor i landet de bor. Når tilgangen blir bedre vil også tjenestene og muligheten til forskerne bli bedre. Forskere er den høyest prioriterte brukergruppen vår, og det er utrolig viktig for oss at tilgangen til både denne brukergruppen og andre skal bli enda bedre enn det den er i dag. Den digitale tilgangen til arkivmaterialet skal forbedres kraftig, samtidig som den fysiske tilgangen til arkivmaterialet vårt selvfølgelig skal bestå. Den eneste endringen er at noen kanskje må påregne litt lengre reisevei i fremtiden enn i dag, fastslår Bolstad videre.

Foreslåtte alternativer til lesesal er for eksempel en løsning hvor brukeren bestiller og får tilsendt kildene til nærmeste folkebibliotek og beser sitt materiale der (for øvrig helt uten veiledning eller tilstedeværelse av arkivkompetent personale), en scan on demand-løsning hvor arkivmaterialet skannes etter hvert som det etterspørres eller en videreføring av dagens lesesaler på færre lokasjoner. Det antas i rapporten at dette vil føre til en styrking av publikumstilbudet.

Overføring av oppgaver til fylkeskommunen

Det blir også foreslått å overføre de regionale arkiv- og depotoppgavene til fylkeskommunen, som også da kan ha lesesalfunksjoner lagt til seg. Det er en variant av den siste løsningen, det såkalte relokaliseringskonseptet, som kommer gunstigst ut i undersøkelsen. Her forventes det at det kan spares 285 kroner pr. lesesalsbesøk.

– Jeg kan ikke få understreket sterkt nok at konklusjonene i denne rapporten kun gir kunnskap om hvordan forskjellige grep kan påvirke Arkivverket. Eventuelle endringer av organisering og geografiske tilstedeværelse må baseres på mange flere kilder enn denne.  Altså: At et av forslagene i rapporten er å overføre de regionale arkiv- og depotoppgavene til fylkeskommunen, betyr ikke at jeg og Arkivverkets ledelse mener det samme, avslutter Bolstad

For en historiker virker det uansett ganske svimlende at brukerperspektivet er såpass tilsidesatt når et slikt arbeid skal gjennomføres. Vurdering av kompetansebehov knyttet til framfinning og tilgjengeliggjøring av arkivmateriale virker fraværende i rapporten. Det er vanskelig å se for seg at rapporten kan benyttes til annet enn en belysning av enkelte deler av organisasjoner. De reelle behovene til brukerne er til det altfor svakt utredet.

– Dette er rett og slett en neglisjering av Arkivverkets samfunnsoppgave og en lukking av nasjonens skattkammer. Det er en stor sorg å se at det i fremtiden vil bli svært vanskelig å ha tilgang til materialet man trenger for forskning og formidling av fortiden, avslutter Ragnhild Hutchison.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *